Symptoms of ADHD are related to education and work experience among incarcerated adults

Several reports document increased prevalence of attention deficit and hyperactivity (ADHD) and similar symptoms in incarcerated members of the community, but little is known about how the symptoms are related to education and work experience. An ongoing study among Norwegian inmates reveals that 60 % report signs of ADHD. In the present study a sample of 600 inmates incarcerated in Norway filled out a questionnaire including the WURS-k (Wender Utah Rating Scale, short form) and questions to survey completed education level and work experience. A clear relationship was found between the WURS-k score and earlier job-experience, with increased probability of ADHD with work experience from low socio-economic status jobs. The scale was also found to share variance with the inmates’ reported education history, as higher education reduces the probability of ADHD among the incarcerated adults. Thus, the WURS-k could be a useful screening instrument in education assessment among inmates. The link between the present findings and development of anti-social behaviour is discussed

Innsatte i norske fengsel: Utdanningskvalitet, læringsstrategier og motivasjon

Denne rapporten bygger på en undersøkelse blant alle innsatte over 18 år i norske fengsel. Hvordan opplever innsatte som tar utdanning i fengsel ulike sider ved utdanningen, undervisningen og egen læring? Undersøkelsen tar for seg 1) hvordan de innsatte evaluerer undervisningstilbudet, 2) ulike vansker de måtte ha med utdanningen, 3) hvilken motivasjon de har for udanning og 4) hvilke læringsstrategier de benytter. To tusen to hundre og femtifem innsette svarte på spørreskjemaet. Dette gir en svarprosent på 71,1 av de som fekk skjemaet 2. – 9. februar 2006. 1509 av disse oppga at de ikke tok utdanning i fengsel. Av de resterende 746 var det 534 som hadde besvart tilstrekkelig på den delen av spørreskjemaet som omhandlet utdanning i fengsel. Nedenfor er de viktigste funn oppsummert.30,1 prosent av deltakerne i undersøkelsen er under opplæring. 55,9 prosent av de som er under opplæring tar videregående opplæring. 45,3 prosent av de som tar videregående opplæring tar allmenne/økonomiske/administrative fag. 42,9 prosent av de som tar videregående opplæring tar yrkesfag. 37,9 prosent oppgir at de har litt eller mye lese- eller skrivevansker. 47,8 prosent oppgir at de har litt eller mye regne- eller matematikkvansker. Det er ingen forskjell i selvrapporterte vansker (lese eller skrive/regne eller <De som tar universitets/høyskolefag oppgir mindre lærevansker og bedre ferdigheter. De som tar ungdomsskole og videregående grunnkurs oppgir større lærevansker og dårligere ferdigheter. Innsatte under utdanning er i gjennomsnitt fornøyd med utdanningskvaliteten.Innsatte under utdanning oppgir at de stort sett ikke synes kravene i utdanningen er for høye eller at vanskelighetsgraden er for stor. Innsatte under utdanning mener at tilgangen på datautstyr (IKT) er for dårlig. 42,5 prosent mener at manglende tilgang på datautstyr (IKT) skaper vansker for utdanningen de nå er i gang med. 33,5 prosent mener at sikkerhetsrutinene i fengsel skaper vansker for utdanningen. 26,0 prosent mener at overføring under soning skaper vansker for utdanningen. Deltakerne i undersøkelsen oppga i gjennomsnitt et høyt nivå av motivasjon i form av ’mestringsforventning’ (’self-efficacy’) og ’verdi’ (at de betraktet utdanningen som verdifull) og et lavt nivå av ’test-angst’. Deltakerne i undersøkelsen oppga i gjennomsnitt et nokså høyt nivå av læringsstrategier. Det var klare sammenhenger mellom motivasjon og bruk av læringsstrategier. De som har stor grad av lærevansker (lese/skrive/regne/matematikk) og dårlige ferdigheter til å lære har svakere motivasjon og dårligere læringsstrategier. De som har liten grad av lærevansker (lese/skrive/regne/matematikk) og gode ferdigheter til å lære har sterkere motivasjon og bedre læringsstrategier. De som vurderer undervisningskvaliteten som god og krav/vanskelighetsgrad som passende har sterkere motivasjon og bedre læringsstrategier. De som vurderer undervisningskvaliteten som dårlig og krav/vanskelighetsgrad som upassende har svakere motivasjon og dårligere læringsstrategier

Can a Questionnaire Be Useful for Assessing Reading Skills in Adults? Experiences with the Adult Reading Questionnaire among Incarcerated and Young Adults in Norway

Background: Good screening tools can be of immense value in educational counselling for adults. We report two studies where we explored the factor structure and discriminative power of the Adult Reading Questionnaire (ARQ) in different samples of young adults at risk for reading impairments. Method: The ARQ was designed to screen for literacy skills with low resource requirement. The instrument includes 11 questions regarding reading and writing skills and 6 questions regarding attention deficits and hyperactivity. The first study included of 246 undergraduate students. One-third of the sample were under assessment of specific learning impairments/dyslexia. The second study included 1475 incarcerated adults, where 1 in 4 reported specific reading impairments. Results: Principal Component Analyses (PCA) with varimax rotation returned four components for the participants in Study 1: Reading skills, Reading habits, Attention, and Hyperactivity. For the incarcerated sample in Study 2, the analysis returned three components, as the Attention and Hyperactivity items were combined. Conclusion: The ARQ is useful for identifying individuals at risk for dyslexia with acceptable measures of sensitivity and specificity, as well as for identifying those who report difficulties with reading and writing but have not been assessed for their difficulties earlier. The increased prevalence of attention-deficit/hyperactivity disorder (ADHD) seen among incarcerated adults must be considered when screening for reading problems as it may confound the scores on reading questionnaires.publishedVersio

Vakttårnprosjektet. Epidemiologiske data frå legevakt. Samlerapport for 2022.

Koronapandemien gjorde at kontaktraten ved legevaktene steig kraftig i åra 2020 og 2021, men raten gjekk ned att i 2022, og var 380,7 pr. tusen innbyggjarar (426,6 pr. tusen i 2021). Variasjonen i reduksjonen er stor mellom vakttårna sidan pandemien vart handtert så ulikt i kommunane som vakttårna utøver tenester for. Mistanke om covid-19 gjaldt 8,1 prosent av kontaktane i 2022; prøvetaking av korona utgjorde 6,5 prosent av første tiltak. Det meste av dette var konsentrert til første kvartal av 2022. Kvar tredje kontakt med vakttårna fekk telefonkonsultasjon med sjukepleiar som første tiltak (32,3 prosent); 41,6 prosent konsultasjon lege. Pandemien gav endringar i responsratane og responsfordelingane, med særleg høg del grøn respons. Året 2022 normaliserte dette ein del. Grøn respons utgjorde 58,4 prosent; 32,7 prosent av kontaktane fekk gul respons; 9,0 prosent raud respons. Pandemien endra ikkje kjønnsfordelinga av kontaktane med vakttårna, men endra aldersfordelinga ein del, ved at gjennomsnittsalderen steig i 2020, men fall i 2021. I 2022 auka han litt att og var 37,4 år. Mengda kontakt med vakttårna i helga (laurdagar og sundagar) var relativt sett lågare under pandemien enn det vi har sett tidlegare, underforstått kontaktmengda var større enn vanleg på dei andre fem vekedagane. I 2022 auka kontaktmengda på sundagar og laurdagar att og 33,9 prosent av kontakt med vakttårna kom då. Inkluderer vi flyttbare helgedagar i dette, kom 36,5 prosent av kontakt med vakttårna 2022 i det som var helg. Direkte oppmøte ved legevaktene gjekk kraftig ned under koronapandemien, men auka litt att i 2022 og utgjorde 4,1 prosent av kontaktmåtane. Alta kommunale legevakt er no vakttårnet med størst del direkte oppmøte (6,4 prosent). Telefonisk kontakt frå pasient, pårørande eller omsorgsperson utgjorde meir enn tre av fire (78,4 prosent). Omtrent kvar tolvte kontakt med vakttårna var frå helsepersonell (8,8 prosent).publishedVersio

Rekrutteringsbehov i psykologi: Status i 1995 - prognosar og endring til 2015

Notatet skal gjere opp status for forskarpersonalet i psykologi pr. 1995 ved universitet og vitskaplege høgskular, i statleg høgskulesektor og i instituttsektoren. Hovudinnhaldet i notatet har sin bakgrunn i ein rapport om forskarpersonalet og rekrutteringsbehov i samfunnsvitskap, tinga av området Kultur og samfunn i Noregs forskingsråd, skriven ved NIFU med basis i NIFUs forskarpersonaleregisters oppdatering av 1995 (Eikeland, 1998). Fagområdet psykologi høyrer administrativt og økonomisk til området Medisin og helse i Forskingsrådet, men blir og har ofte blitt sett på som eitt av samfunnsfaga; det var naturleg i denne omgangen også å sjå på psykologi slik

Innsette i norske fengsel: Motiv for utdanning under soning

The right of education during incarceration is regulated by international conventions and recommendations. Membership nations of the UN and the Council of Europe are committed to implement the agreements and recommendations they have assented to. Norway has incorporated the European Convention on Human Rights into her legal system, and a fundamental principle of the Norwegian prison system is that prisoners should have the same access to social services as other citizens. To obtain a knowledge base for the assessment of the educational requirements of the Norwegian prison population a survey was conducted to examine prisoners’ educational background and employment experience, educational participation, educational preferences and motives. The study was carried out one week in May 2009 in all Norwegian prisons. Data were collected by a questionnaire. According to reports from the Norwegian Ministry of Justice, there were a total of 3 359 prisoners during the time period in question. Some of them (estimated to 3.6 per cent) were on leave or otherwise occupied, and could not be reached. Of the 3 238 prisoners who received the questionnaire, 63.7 per cent (2 065) answered and returned it. Prisoners who were not confident in Norwegian were also given an English version, and those who could not understand either of the languages or those having reading or writing problems, received help to fill out the questionnaire. The questionnaires were returned anonymously. The study was approved by the Regional Ethical Committee for Research in Health Sciences of the Western Norway and the Privacy Ombudsman for Research, Norway. In addition, a special approval was granted from the prison authorities and the Ministry of Justice, Norway. Prisoners born in 95 different countries participated in the study, and 33.5 per cent of those who replied were born in other countries than Norway. Women accounted for 6.0 per cent of the prison population when data was collected, but 7.4 per cent in the study population. The respondents' average age was 34.7 years. In their choice of education, prisoners can be moved by causes that are relatively independently of their awareness. Alternatively they might act purposely in accordance with their intentions. The aim of the part of the survey that is presented in this report was to examine prisoners’ educational motives, and an educational motives questionnaire was used for the purpose. The subjects were presented with 15 possible reasons for starting an educational program in prison. They were asked to indicate how important each of these reasons is for them. Of those who answered this particular part of the questionnaire 750 already participated in prison education and 867 did not. Three single reasons were the most important for starting an education, both among those who already had started and those who had not: "To spend my time doing something sensible and useful", "To make it easier to get a job after release", and "To learn about a subject". Younger prisoners were more likely than older prisoners to say that social reasons, such as to meet friends there, were most important, but reasons linked to preparation for life upon release were also often mentioned as important. There was no clear difference between prisoners with low and high education in scores on reasons having to do to with the preparation for life after release, but in addition the first group more often ticked boxes for social reasons. Prisoners with long sentences (more than five years) were more likely than those with shorter sentences to state that an education is useful after release and also an opportunity to acquire knowledge and skills. The study also showed that prisoners with learning problems were more likely than others to say that social reasons are important, but they also regarded education as good for self-esteem and prevention of future crime. The 15 items of the educational motive questionnaire were factor analyzed. Three motive categories were identified: "To prepare for life upon release" (Factor 1), "Social reasons and reasons unique to the prison context" (Factor 2), and "To acquire knowledge and skills" (Factor 3). Factor 1 explained more than double of the variance than the sum of the other factors, and educational level was not related to scores on this first factor. The same factor structure was revealed for those who had started an education in prison, and the first factor explained more than one third of the variance than the sum of the two other factors. For those who not attended school or education two motive categories were identified: "To prepare for life upon release" and "Social reasons and reasons unique to the prison context". The first factor explained more than four times as much of the variance as the second. Factor 3 is a significant predictor for taking up an education in prison, and both this factor and Factor 1 are significant predictors for wishing to start an education in prison

Nordmenn i fengsel: Utdanning, arbeid og kompetanse

Training and education for those in prison constitute an important but often neglected aspect of adult learning. A fundamental principle of Norwegian prison policy states that prisoners should have the same access to social and educational services as other citizens. The Educational Act recognizes the right of all to basic schooling, and all teenagers and adults who have completed compulsory school have a right to three years of upper secondary education. Adults also have the right to «second chance» or supplementary basic education and/or special education. Today education is provided in all Norwegian prisons. In order to establish a sound knowledge base that can inform both policy and practice, and help prioritize resourcing for prisoner education and training, research was carried out to determine the educational needs of the Norwegian prison population. This report outlines Norwegian prisoners’ educational background and employment experience, educational participation while incarcerated, educational preferences and wishes. The prisoners’ level of education is compared to the general population in Norway. The findings are related to both gender, age and length of sentence. The study was approved by the Privacy Ombudsman for Research and additional approval was granted from the prison authorities and the Ministry of Justice and Public Security. It was carried out over one week in October 2012. All prisoners with Norwegian citizenship in every Norwegian prison were invited to participate. At the time of the study, there were a total of 2 439 prisoners with Norwegian citizenship in prison. Data were collected by means of a questionnaire. Of the prisoners who participated, 1 276 completed and returned the questionnaire. This constituted a response rate of 52.3 per cent of the total population of prisoners with Norwegian citizenship. Women accounted for 5.3 per cent of the prison population when data was collected, and 5.8 per cent of the study population. The average age of the total respondents was 36 years. Prisoners with reading or writing difficulties received help to complete the questionnaire. All questionnaires were returned anonymously. Approximately one per cent of the Norwegian population have no completed education at all; this applies to 7.3 per cent of the prisoners. Of those prisoners who have completed education, more than half (52.1 per cent) have primary or secondary school as their highest completed education level, compared to 28.2 per cent of the Norwegian population in 2012. Moreover, 42 per cent of the Norwegian population have completed upper secondary school; this accounts for 34.9 per cent of the prisoners. Thirteen per cent of the inmates have university education (whatever level) as their highest completed level compared to 29.8 per cent of the Norwegian population. There are no significant differences between males and females in completed education level. Only 22.5 per cent of the inmates below the age of 25 have completed upper secondary education. More than four out of five inmates wish to participate in education while incarcerated; men some more than female prisoners. Most of them wish to attend upper secondary level or single independent courses. Slightly more than seven out of ten (71.2 per cent) prefer vocational education or courses. The longer the sentence, the more inmates wish to take upper secondary or university education. Age correlates negatively with both participation and education wishes. Single independent courses or upper secondary education are the most attended educational activities among Norwegian prisoners. Less than half (46.4 per cent) of the inmates do not participate in education while incarcerated. A larger number of younger than older inmates self-reported difficulty in reading, writing and doing arithmetic. However, less than one out of twenty (4.6 per cent) reported difficulty to a great extent in reading; 6.4 per cent in writing; 13.8 per cent in doing arithmetic. Female prisoners reported less difficulty than males in reading and writing. The percentage reporting difficulty doing arithmetic was equal in 2012. In Norway, attending upper secondary school (three or four years) is a legal right which has to be completed before the age of 25, otherwise special rules and legal rights concerning adult education are applied. Among prisoners in that age group, as many as 30.5 per cent were eligible, but did not participate in that activity while incarcerated. Prisoners participating in education activities reported to be highly satisfied with the teaching and education provided (76.3 per were highly satisfied). However, those participating at primary or secondary level were less satisfied than those participating at upper secondary level (27.3 per cent were highly satisfied in contrast to more than fifty per cent of upper secondary school attendants)

Innsette i norske fengsel: Kompetanse gjennom utdanning og arbeid

The right of education during incarceration is regulated by international conventions and recommendations. Membership nations of the UN and the Council of Europe are committed to implement the agreements and recommendations they have assented to. Norway has incorporated the European Convention on Human Rights into her legal system, and a fundamental principle of the Norwegian prison system is that inmates should have the same access to social services as other citizens. To obtain a knowledge base for the assessment of the educational requirements of the Norwegian prison population this survey was conducted to examine inmates’ educational background and employment experience, educational participation and educational preferences. This study was carried out one week in May 2009 in all Norwegian prisons. Data were collected by a questionnaire. According to reports from the Norwegian Ministry of Justice, there were a total of 3 359 inmates during the time period in question. Some of them (estimated to 3.6 per cent) were on leave or otherwise occupied, and could not be reached. Of the 3 238 inmates who received the questionnaire, 63.7 per cent answered and returned it. Inmates who were not confident in Norwegian were also given an English version, and those who could not understand either of the languages or those having reading or writing problems, received help to fill out the questionnaire. The questionnaires were returned anonymously. The study was approved by the Regional Ethical Committee for Research in Health Sciences of the Western Norway and the Privacy Ombudsman for Research, Norway. In addition, a special approval was granted from the prison authorities and the Ministry of Justice, Norway. Inmates born in 95 different countries participated in the study, and 33.5 per cent of those who replied were born in other countries than Norway. Women accounted for 6.0 per cent of the prison population when data was collected, but 7.4 per cent in the study population. The respondents’ average age was 34.7 years. Fifty six per cent of the inmates had primary school or lower secondary school as their highest level of education, while 29 per cent had upper secondary school as their highest level, which is equivalent to the Norwegian populations’ educational level before 1970. On the other hand, 15 per cent of the inmates had completed single courses or grades at university or college, which is close to the level of the Norwegian population in 1990. Ten per cent of the inmates had not completed any educational at all. The youngest inmates (below 25 years) were those who most often had not completed upper secondary school (89 per cent). Only small gender differences were found. More than ten per cent of the inmates had never been employed and those who had been employed had most often had unskilled work. According to the study, approximately 54 per cent of the inmates were not participating in any education activity in prison. Nearly every fifth was in upper secondary education, the same rate of the inmates participated in non-formal courses, and four per cent were studying university or college courses. Inmates between 25 and 34 years of age most frequently took part in prison education. There were only minor gender differences in participation in prison education. Inmates from Africa were those who most often took part in primary education. In Norway many inmates have short sentences. Those with short sentences (shorter than three months), rarely took part in education programs in prison. The part of the survey applying only to those inmates who are participating in educational activities indicated that they were basically satisfied with their course experiences. Seventy-one per cent of the inmates wished to start an education while in prison (they had at least one preference). Most of them they wanted to start or complete upper secondary education or shorter courses, such as ICT courses or language courses. Educational wishes were more common among those who had long sentences. Seventy-one per cent of the inmates replied that they had a final educational aim, while 29 per cent did not have educational aspiration; 29 per cent wanted to complete a vocational education while 30 per cent wanted to complete university or college. The inmates gave a self-report on their academic skills and learning problems. For reading, 67 per cent described their skills as good or very good, while similar figures for writing, maths and ICT competence were 57, 37, and 35 per cent, respectively. Inmates above 44 years of age more often described skills in reading and writing as good or very good (partly in maths too). On the other hand, almost one third of these inmates reported to have low skills in ICT. Only 57 per cent of the inmates replied that they had no problems in reading, 47 per cent no problems in writing, and 30 per cent reported to have no problems in mathematics. We recommend that the prison authorities and the educational authorities aim to become fully engaged in ensuring that there are prison educational activities available and suitable to all. The survey shows that there has been a steady increase in the number of inmates who take part in education in prison. However, the educational activities offered must be more varied, and especially more vocational courses must be offered. Moreover, the fact that an increasing amount of inmates are qualified to study at university or college level implies that this level also have to be represented in prison education. Most important, inmates with learning problems must also receive assistance after release

Evaluering av prosjektet "Ambulant akuttfunksjon i Nordhordland". Et samhandlingsprosjekt mellom Nordhordland legevakt og Bjørgvin distriktpsykiatriske senter, avdeling Nordhordland

Ambulant akuttfunksjon i Nordhordland er et klinisk prosjekt der spesialisthelsetjenesten i psykiatri støtter opp om akuttvurderinger i kommunehelsetjenesten og samtidig gir et utvidet behandlingstilbud innenfor spesialisthelsetjenesten. Fra 01.03.10 kunne legevaktlege ved Nordhordland interkommunale legevakt ved behov for råd eller veiledning i akutthåndtering av en psykiatrisk problemstilling, kontakte en psykolog i beredskap ved Bjørgvin distriktpsykiatriske senter, avdeling Nordhordland. Tilbudet var tilgjengelig på kveldstid på hverdager (kl. 16-23) og i helg og helligdager (kl. 12-20). Psykologen kunne bidra med råd per telefon, men vedkommende kunne også selv gjennomføre akuttsamtale og vurdering av pasienten på legevakten eller hjemme hos pasienten, gi pasienten en time til akuttvurdering ved poliklinikken første virkedag, sørge for en akuttinnleggelse på det distriktpsykiatriske senteret (DPS) eller koble inn relevant oppfølging ved poliklinisk instans på DPS-nivå. Fra 03.09.12 kunne psykologen også koble inn et akutt ambulant team bemannet med sykepleiere, som kunne følge opp pasienten i hjemmet. Prosjektet hadde som mål å bedre kvaliteten av psykiatriske akuttvurderinger i form av økt grad av rett tiltak på rett nivå til rett tid. Man ønsket økt kontinuitet i behandlingstilbudet, å sikre at DPS var førstekontakt, og at sykehuset fungerte som 3. linjetjeneste. DPS skulle være alternativ til PAM ved behov for akutte innleggelser og dermed redusere behovet for innleggelser på sentralisert sykehusnivå. Det var også et mål å redusere behovet for bruk av tvangstiltak gjennom å tilby hjelp på et tidligere tidspunkt i forløpet og å gi større brukertilfredshet. Evalueringen av prosjektet ble gjennomført som aksjonsforskning, og midlertidige resultat ble lagt fram for styringsgruppen underveis. Resultater av midtveisevalueringen ble i tillegg framlagt for vaktpsykologene og prosjektgruppen. Det ble foretatt kvantitative og kvalitative målinger. De kvantitative målingene besto av registreringer av henvendelser til vaktpsykologen, annen akuttaktivitet ved poliklinikken, innleggelser i Manger døgnenhet og innleggelser i Psykiatrisk akuttmottak, Sandviken sykehus. Det ble også foretatt en spørreundersøkelse blant legevaktlegene og vurdering av prosjektets budsjett. Den kvalitative analysen besto av dokumentinnsamling og –gjennomgang, tilstedeværelse på styringsgruppemøter, gruppeintervju med vaktpsykologer og legevaktsykepleiere, telefonintervju med legevaktleger og dybdeintervju av pasienter. Evalueringen viser at prosjektet sannsynligvis har bedret kvaliteten på de psykiatriske akuttvurderingene. Vaktordningen ble først og fremst brukt av de med dårligst forutsetning for å gjøre gode vurderinger: Turnuslegene og legevaktleger uten tilknytning til Nordhordlandregionen. Alle informanter vektla læringseffekten av å kunne konferere med psykolog og også få rask tilbakemelding om videre tiltak. Prosjektet har sannsynligvis også bidratt til økt grad av rett tiltak på rett nivå til rett tid. Dette har hovedsakelig skjedd ved å gi et tilbud til pasienter som ikke hadde behov for en akuttinnleggelse. Registreringene viser at mange av pasientene legevaktlegen tok kontakt om, fikk oppfølging via DPS. I prosjektårene ble også flere pasienter innlagt i PAM via DPS. Dette betyr at DPS i større grad fikk oversikt over pasientgruppen. De fleste pasientene som fikk kontakt gjennom vaktordningen var ikke i aktiv behandling i spesialisthelsetjenesten. Ordningen bidro dermed til å gi et tilbud innenfor spesialisthelsetjenesten til pasienter som ikke hadde et tilbud der fra tidligere. Vaktordningen i seg selv bidro ikke til redusert behov for innleggelser på et sentralisert sykehusnivå. Det siste prosjektåret var det en klar reduksjon, men det er ikke mulig å si om dette var en naturlig svingning, et resultat av oppstarten av et akutt ambulant team som tilbød hjemmebehandling eller et resultat av en generelt bedret tilgang til hjelp på andre tider av døgnet. Prosjektet synes heller ikke å ha hatt effekt på antall tvangsinnleggelser. Andel tvangshenviste og –innlagte var relativt stabil. På grunn av liten respons på brukerundersøkelsen er brukertilfredsheten vanskelig å bedømme. De få tilbakemeldingene som kom, tyder på at brukerne som fikk tilbud via vaktordningen var svært fornøyde. Det synes imidlertid som om prosjektet ikke bidro til det som fra brukernes side opplevdes som hovedproblem i regionen, nemlig dårlig tilgang til førstelinjetjenesten og derfor forsinkelse i forhold til opplevd nødvendig henvisning videre. Selv om vaktordningen ble svært godt mottatt av samarbeidspartnerne, gir den også potensielle utfordringer. Den bidrar til økt press på legevakten i form av ivaretakelse av pasienter på legevakten i avvente av samtale med psykolog og samtidighetskonflikt i forhold til bruk av rom. Det er også stilt spørsmål om ordningen bidrar til økt press på legevaktsentralen i form av henvendelser fra pasienter som ikke trenger akutt legehjelp, men som ønsker en akuttsamtale med en psykolog. Ved oppbygging av denne typen tjenester er det viktig at man sikrer seg at man har tilstrekkelig romkapasitet og personalressurser til å håndtere dette. I motsatt fall vil en svært populær og ønsket ordning lett miste sin legitimitet. Oppsummert synes prosjektet Ambulant akuttfunksjon i Nordhordland å fungere etter intensjonen. Det gir utvidet tilgjengelighet til spesialisthelsetjenesten i Nordhordland og har stor verdi for alle direkte involverte. Prosjektet har ikke redusert behovet for tvangsinnleggelser eller innleggelser i psykiatrisk sykehus, og det er et åpent spørsmål om oppbyggingen av et slikt tilbud kan forsvares ved et befolkningsgrunnlag på ca. 30 000 personer.publishedVersio

Innsette i norske fengsel: Motiv for utdanning

Denne rapporten byggjer på ei undersøking blant alle innsette over 18 år i norske fengsel. To tusen to hundre og femti innsette svarde på eit spørjeskjema. Dette gjev ein svarprosent på 71,1 av dei som fekk skjemaet i perioden andre til niande februar 2006. I ein tidlegare rapport (Eikeland, Manger og Diseth, 2006) har vi gitt eit samla bilete av innsette sin utdanningsbakgrunn, utdanningsønska deira og kor mange som har juridisk rett til utdanning. Denne rapporten omhandlar dei innsette sine grunnar til å ta utdanning og kva dei opplever som hinder for å ta utdanning. Nedanfor er dei viktigaste funna samanfatta. Desse tre einskildgrunnane vart nemnde av flest innsette som ’svært viktige’ grunnar til å ta utdanning i fengsel: 1) ’for å nytta tida til noko fornuftig og nyttig’, 2) ’for å tileigna meg fagleg kunnskap’ og 3) ’for å lettare å få jobb etter avslutta soning’. Ein faktoranalyse av femten einskildgrunnar for å ta utdanning samanfatta grunnane i tre motivasjonskategoriar: 1) grunnar som hadde å gjera med endring og meistring av framtida, 2) sosiale og situasjonsprega grunnar og 3) grunnar som gjaldt tileigning av kunnskapar og dugleik. ’Endring og meistring av framtida’ var den viktigaste motivasjonskategorien. Statistisk forklarte han meir av variasjonen i dei innsette sine svar enn dei andre kategoriane til saman. Innsette med låg og høg utdanning var ikkje signifikant ulikt motiverte for endring og meistring av framtida. Innsette med låg utdanning var signifikant meir motiverte av sosiale og situasjonsprega grunnar enn innsette med høg utdanning. Innsette med høg utdanning var signifikant meir motiverte av ønske om å tileigna seg kunnskapar og dugleik enn innsette med låg utdanning. Ein femdel av dei innsette som ikkje tok utdanning i fengsel kryssa av for at ein grunn til at dei ikkje tok utdanning var at fengslet ikkje hadde utdanningstilbod. Nær ein femdel kryssa av for at ein grunn til at dei ikkje tok utdanning var at dei ikkje fekk informasjon om utdanning i fengslet. Nær ein femdel kryssa av for at ein grunn til at dei ikkje tok utdanning var at fengslet ikkje hadde utdanningstilbod som passa dei